Hvorfor snakker ikke arkitektene om arkitektur?

Bildet av Rodins Tenkeren er en oppfordring til at arkitekten må tenke seg godt om når han/hun skal uttale seg om arkitektur, mener arkitekt MNAL, Erik Collett.

Det er ikke ofte jeg lar meg rive med av rikssynseren Kjetil Rolness’ kampsaker, men denne gangen om arkitekturdebatten på NRK nylig har han et poeng. Her mener han at arkitekten er opptatt av alt annet enn utseendet til bygninger.

Deltakerne i Debatten var nesten alle arkitekter hvor det naturlig nok blir store forventninger fra seerne om hva arkitektur egentlig handler om. Her hadde arkitektene en gyllen anledning i beste sendetid å forklare hva vi jobber med og hvorfor ting er blitt som det er blitt.

Og Rolness siterer fra Debatten ganske riktig: Arkitektenes forklaringer er «å skape naturlige ventilasjonskonsepter», «sol, vind og termodynamiske forhold, oppvarming, ventilasjon og sosial kontekst». Videre skvises arkitektene av utbyggere, økonomi, byråkrati og byggeforskrifter.

Det kan også nevnes at Voldsløkka skole er blitt til grunnet «energikrav og anskaffelsesprosesser». Alt dette er ubrukelige forklaringer for den jevne TV-titter. Det sier ingenting om hvorfor våre byggete omgivelser ser ut som de gjør.

Programleder Fredrik Solvang gjorde det heller ikke bedre ved bare å la disse utilstrekkelige argumentene henge under hele debatten. Han skulle ha sett de tilstedeværende arkitektene inn i hvitøye og spurt dem om hva arkitektur egentlig er for noe.

Og det er trist at arkitektene ikke makter å gjøre det selv.

På tidlig 1980-tallet skrev jeg i Arkitektnytt at arkitektene ikke var interessert i å snakke om arkitektur. Den gangen ble arkitektur erstattet med politikk. Etter mitt skjønn er det noe av forklaringen hvorfor funksjonalismen i den perioden ble oppfattet som uttørket og manglet evnen til fornyelse.

I dag er politikk erstattet med alle de miljø- og klimahensynene som er pålagt oss i all planlegging av byutvikling, bygg og anlegg. Vi skal selvfølgelig ta et medansvar i dette, men det forklarer eller garanterer ingenting om hva god arkitektur er.

Alle disse verdiene kan fanges opp i et prosjekt på høyeste nivå og likevel kan huset eller anlegget fremstå som et miserabelt produkt overfor både sine omgivelser og bruker.

Så hvordan skal vi forklare god arkitektur? Er det som katolikkene hvor guddommen er et mysterium og derfor uforklarlig? Kanskje man skulle se tilbake i tid om det finnes noen formuleringer der fra våre fordums kolleger?

«Form follows function» er jo et kjent sitat fra arkitekt Louis Sullivan. Han mente at bruken av objektet (les huset) ga formen, og at form og funksjon var ett. Å snakke om form gir helt sikkert mening for alle. Og med form kan vi knytte proporsjoner, farge, formen til omgivelsene etc. Form er også følelsesladet (i motsetning til ventilasjon, U-verdier) og gir oss et skapende og emosjonelt forhold til oppgaven.

I arkitekturkritikken blir alltid de «ikke-så-bra-prosjektene» hengt ut. Da burde for eksempel arkitektorganisasjonene gå raskt ut med å vise til de gode forbilledlige prosjektene. For vi lever i en tid hvor det skapes arkitektur av høy kvalitet i landet vårt.

I utgangspunktet har alle arkitekter en god mulighet til å gjøre samfunnsgavnlige tiltak med høy arkitektonisk kvalitet som stimulerer til hele vårt sanseapparat.

Publisert på arkitektur.no 14.12.2023

Les artikkelen her

Arkitektorganisasjonene; et sukk og en visjon

Det har i årenes løp vært gjort flere forsøk på både å splitte og samle våre ulike arkitektorganisasjoner. Det siste forsøket ble gjort i perioden 2012-15 hvor det ble lansert et stort prosjekt for å samle NAL, Afag, LNA og NIL til en organisasjon. Det var en flott visjon som etter en lang og kostbar prosess dessverre falt på stengrunn. Så tok NAL initiativ til å forbedre organisasjonen med dyr ekstern hjelp fra konsulentfirmaet First House. I 2017 ble dette for oss medlemmer lansert som en stor forbedring for NAL. Internt oppleves det i dag som en del organisasjonsmessige forbedringer mens det eksternt, dvs. for medlemmene og samfunnet for øvrig, aldri ble riktig forstått eller verdsatt og i dag glemt. Medlemstallet i NAL bekrefter det ved å stå omtrent på stedet hvil med ca. 60% av alle registrerte ferdigutdannete arkitekter. Bekymringsfullt er det at tilslutningen fra studentene er synkende.

NAL har mye bra å tilby sine medlemmer som kurs og andre faglige arrangementer, prisutdelinger, komiteer og råd. NAL er en fagideel medlemsorganisasjon som burde være det opplagte stedet der arkitektene melder seg inn og møtes, men 4 av 10 gjør det ikke. Forklaringen er fordi det opptrer konkurrerende organisasjoner som gjerne vil ha arkitektene som medlemmer hos seg. Det er særlig Afag og Tekna (Over 80 000 medlemmer med engasjement for realfag, teknologi og naturvitenskap.). De kan tilby noe som NAL ikke kan tilby like godt, og da er det for mange likegyldig om det er en ideell fagoranisasjon eller en mer yrkesrettet forening som lokker. I tillegg har vi Arkitektbedriftene som er en bransjeorganisasjon for sine medlemsbedrifter. De mener de er uerstattelige i sin yrkesvirksomhet og representerer de store og mellomstore arkitektkontorene. Deres kurstilbud er imidlertid slående like NAL’s tilbud og har således en overlappende skjebne med NAL. NIL og særlig LNA har økt i kompetanse og profesjonalitet, men er såpass små at deres stemme blir lite hørt. Konklusjonen er at det er for mange arkitektrelaterte organisasjoner, og de er for små.

DogA for Design og Arkitektur har lekre nettsider og et lekkert program, men har endret seg ved å være tilknyttet Næringsdepartementet og ikke som tidligere Kulturdepartementet. Det gir DogA en annen kultur mer rettet mot kommersiell og salgbar design. Arkitekturfeltet er mao blitt svekket i Hausmanns gate.

Så har vi Arkitekturmuseet på Bankplassen. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design har omorganisert seg slik at museet nå bare har en samling og en administrasjon. Arkitekturdelen er således nedlagt som egen avdeling i museet. Det har resultert i at hele den flotte fagstaben som satt på Bankplassen nå er borte, og det sitter bare få igjen blant over 200 ansatte i nybygget på Vestbanen. Programmet for Arkitekturmuseet fremover er uvisst, og mange er engstelig for at hele Arkitekturmuseet vil tørke ut og i verste fall stenges.

Summen av alt dette er at arkitektene i Norge i dag har en bekymringsfull svak posisjon i organisasjons- og samfunnslivet. Paradokset er at norsk arkitektur i vår samtid er kanskje på sitt aller beste. I både privat og offentlig regi fremstår de byggete omgivelser skapt av norske arkitekter på et meget høyt nivå som har påkalt oppmerksomhet og anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt.

Dette bør rettes opp slik at arkitektenes prestasjoner samsvarer med en sterk arkitektorganisasjon. I Danmark har de en sterkere samfunnsposisjon med sitt Danske Arkitekters Landsforbund og Dansk Arkitektur Center, kalt DAC. DAC med sine 69 ansatte driver med utviklings- og formidlingsprosjekter og har sitt kapitalsterke Realdania og den danske stat som sitt finansielle grunnlag. Mange mener det samme med Sverige hvor over 95% er medlemmer av Sveriges Arkitekter som er en fag- og bransjeorganisasjon for arkitekter, planleggere, interiørarkitekter og landskapsarkitekter. Disse arkitektorganisasjonene i våre to naboland har en vesentlig sterkere fag- og samfunnspolitisk innflytelse enn det vi har i Norge.

I dag er det stort sett enighet om å bevare de fem eksisterende arkitektrelaterte organisasjonene. Å flytte fra Josefinesgate i Oslo står heller ikke på agendaen i styrerommet for eierselskapet Arkitektenes Hus AS. Det hersker en konsensus om å holde på det bestående hvor man har høstet sin erfaring og trygghet. Tidligere forsøk på å endre dette er blitt feid under teppet. Men hvis vi ønsker å styrke vårt fag både innad og samfunnspolitisk, er tiden moden for store endringer. Dette må gå ut på å samle alle arkitektorganisasjonene til ett forbund og huse dem i et nytt representativt sted. En aktuell modell for dette er å etablere en paraplyorganisasjon eller en polysentrisk konstruksjon bestående av alle de eksisterende organisasjonene. Da behøver ikke disse nedlegges, og man unngår det dramaet som ble utløst under forsøket på å samle i 2015. Da kan hvert medlem fortsette med sin tilhørighet til sin forening, men utad er det bare hoved- eller paraplyorganisasjonen som skal fremstå. Medlemskontingenter og arkitekttitler kan også endelig få en enhetlig løsning for alle. Et arkitektforbund med en slik organisasjon og størrelse vil få en vesentlig bedre styrke og synlighet i samfunnspolitikken. Man får en bedre mulighet til å likestille seg med dem man skal likestille seg med og bli hørt der man skal høres. Synligheten kan også knyttes til et nytt Arkitekturens Hus. Nåværende tilholdssted i Josefines gate har vært et vellykket sted i nesten 60 år, men er gått ut på dato av flere grunner. Det har vært gjort mye research på dette uten å ha kommet i mål med noe, men tiden er inne for å finne et annet sted som ligger nærmere sentrum, eiet eller leiet. Huset må være et aktivt møtested for medlemmene og samtidig være åpent og inviterende for publikum. I tillegg til de nåværende funksjonene bør det være plass for utstilling/galleri, f.eks. plass for wildcardkontorer og/eller et stort arkitektkontor som en økonomisk støttebærer etc.

Mennesket har en dobbel gave, mente statsviteren Hannah Arendt. Den doble gaven er frihet og handling. Med disse skapes det virkelighet i samhandling og diskusjon med andre. Bare i felleskap kan vi omstille kursen for fremtiden.

Erik Collett

mnal